Читаем 1984 полностью

Men innskytelsen skyldtes også delvis den boken han nettopp hadde tatt frem av skuffen. Det var en ualminnelig vakker bok. Det glatte, kremfargede papiret var litt gulnet av alder, men av en sort som ikke var blitt fremstilt på minst førti år. Imidlertid kunne han gjette seg til at boken var meget eldre enn som så. Han hadde sett den ligge i vinduet i en lurvet liten skraphandel i et av byens slumkvarterer (hvilket kvarter det var, husket han ikke lenger), og han var øyeblikkelig blitt grepet av et uimotståelig ønske om å eie den. Det var en stilltiende forutsetning at medlemmer av Partiet ikke gikk inn i alminnelige butikker (man kalte det å «handle på det frie marked»), men regelen ble ikke strengt overholdt, fordi det var visse ting som for eksempel skolisser or barberblad som var umulige å få tak i på noen annen måte. Han hadde kastet et fort blikk opp- og nedover gaten og hadde så sneket seg inn og kjøpt boken for to dollars og femti. Den gang var han seg ikke bevisst at han trengte den til noe bestemt formål. Skyldbetynget hadde han båret den hjem i sin dokumentmappe. Selv om han ikke hadde skrevet noe i den, var de en kompromitterende ting å ha.

Det han nå stod i begrep med å gjøre, var å begynne på en dagbok. Dette var ikke ulovlig (ingenting var ulovlig, fordi det ikke lenger fantes noen lover), men hvis det ble oppdaget, var det temmelig sikkert at det ville bli straffet med døden, eller med minst fem og tyve år i en tvangsarbeidsleir. Winston satte en penn i penneskaftet og suget på den for å fjerne fettet. Pennen var et arkaistisk redskap som sjelden ble brukt, selv til underskrifter, men i all hemmelighet og med en viss vanskelighet hadde han anskaffet seg en, rett og slett fordi han hadde følelsen av at dette nydelige kremfargede papiret fortjente å bli beskrevet med en virkelig penn og ikke skrapt opp med en blekkblyant. Han var faktisk ikke vant til å skrive med hånden. Bortsett fra meget korte notater var det vanlig å diktere alt i taleskriveren, og det var naturligvis umulig i dette tilfelle. Han dyppet pennen i blekket og nølte så et sekund. En sitring gikk gjennom innvollene hans. Å sette et bokstav på papiret var den avgjørende handling. Med små, klossete bokstaver skrev han:

Han lente seg tilbake. En kjensle av total hjelpeløshet hadde grepet ham. Først og fremst visste han ikke med full sikkerhet at dette var 1984. Det måtte sånn omtrentlig være dette året, for han var tremmelig viss på at han selv var ni og tredve år gammel, og han trodde han var født i 1944 eller 1945. Man nå for tiden var det aldri mulig å tidfeste en dato innen et bestemt år eller to.

Med ett kom han til å undres på: For hvem skrev han egentlig denne dagboken? For fremtiden, for det ufødte. Hans tanke kretset et øyeblikk om den tvilsomme datoen på papiret og kolliderte så med et sjokk mot nytale-ordet dobbeltenke. For første gang ble han klar over omfanget av hva han hadde påtatt seg. Hvordan kunne en sette seg i forbindelse med fremtiden? Det var selvsagt umulig. Enten ville fremtiden ligne nutiden, og da var det ingen som ville høre på ham, eller den ville bli forskjellig fra den, og da ville hans vitnesbyrd bli uten mening.

En stund ble han sittende og glo dumt på papiret. Fjernskjermen hadde slått over til skrallende militærmusikk. Det var rart: Han lot ikke bare til å ha mistet evnen til å uttrykke seg, han hadde til og med glemt det han opprinelig hadde tenkt å si. I ukevis hadde han forberedt seg till dette øyeblikket, og det hadde aldri falt ham inn at han trengte noe mer enn bare mot. Selve skrivingen ville bli en lett sak. Det eneste han hadde å gjøre, var å betro papiret den endeløse, hvileløse monologen som hadde strømmet inn i hodet hans, bokstavelig talt i årevis. I dette øyeblikket hadde imidlertid selv monologen tørket inn. Attpå hadde hans leggesår begynt å verke noe rent ulidelig. Han våget ikke å klø det, for når han gjorde det, ble det alltid betent. Sekundene tikket i vei. Det eneste han var seg bevisst, var den blanke siden foran ham, kløingen i huden ovenfor ankelen, den bråkende musikken og en lett rus, som skyldtes ginen.

Med ett tok han til å skrive i ren panikk, bare delvis var han oppmerksom på det han satte på papiret. Den lille, barnslige håndskriften hans ravet opp og ned på siden, etter hvert gav den en god dag i store bokstaver og til slutt endog i punktumer: