Читаем 1984 полностью

Sannhetsministeriet — Minisann som det het i nytale[1] var oppsiktvekkende forskjellig fra alt annet han kunne se fra vinduet. Det var en enorm bygning i pyramideform av skinnende hvit betong som hevet seg i terrasse etter terrasse tre hundre meter i været. Der Winston nå stod, kunne han såvidt lese Partiets tre slagord, hugget in i elegante bokstaver på den hvite fasaden:

Det ble sagt at Sannhetsministeriet hadde tre tusen værelser over gatehøyden og tilsvarende forgreninger under jorden. Spredt rundt i London hadde man bare tre andre bygninger som lignet det i utseende og størrelse. Så totalt dominerte de de omliggende hus at en kunne se dem alle fire samtidig fra taket på Seiersgården. De var tilholdssteder for de fire ministerier som hele regjeringsapparatet var fordelt mellom: Sannhetsministeriet, som beskjeftiget seg med nyheter, underholdning, undervisning og de skjønne kunster; Fredsministeriet, som syslet med krig; Kjærlighetsministeriet, som opprettholdt lov og orden, og Overflodsministeriet, som var ansvarlig for økonomiske saker. I nytale het de Minisann, Minifred, Minikjær og Miniflod.

Kjærlighetsministeriet var det virkelig forferdelige blant dem. Det hadde ingen vinduer i det hele tatt. Winston hadde aldri vært inne i Kjærlighetsministeriet, ikke engang en halv kilometer fra det. Det var et sted som en umulig kunne komme inn i unntatt i offentlige ærender, og da bare ved å passere en labyrint av piggtrådsperringer, ståldører og skjulte mitraljøsereir. Selv gatene som førte til dets utenverker, ble patruljert av gorilla-fjesede vaktposter i svarte uniformer, væpnet med leddede køller.

Winston snudde seg brått. Han hadde lagt ansiktet i de rolig optimistiske folder som var tilrådelig når en stod overfor fjernskjermen. Han gikk tvers over rommet og inn i det ørlille kjøkkenet. Fordi han forlot ministeriet på denne tid på dagen, hadde han måttet ofre sin lunsj i kantinen, og han visste at det ikke fantes noe mat i kjøkkenet unntatt en skalk svart brød som han måtte spare til neste dags frokost. Fra hyllen tok han ned en flaske med et fargelæst fluidum, med en enkel hvit etikett som var merket SEIERSGIN. Det luktet kvalmt og fett som kinesisk risbrennevin. Winston skjenket en tekopp nesten full, mannet seg opp til å ta sjokket og svelgjet det så i én slurk, som en dosis medisin.

Øyeblikkelig ble han mørkerød i ansiktet, og vannet rant ut av øynene hans. Væsken var som salpetersyre, og når en svelgjet den, hadde en dessuten følelsen av å få et slag i nakken med en gummikølle. I neste øyeblikk minsket imidlertid brannen i maven hans, og verden begynte å se lysere ut. Han tog en sigarett fra en krøllet pakke som var merket SEIERSSIGARETTER, men var uforsiktig nok til å holde den oppned, slik at all tobakken falt ned på gulvet. Heldigere var han med den neste. Han gikk tilbake til dagligstuen og satte seg ved et lite bord som stod til venstre for fjernskjermen. Fra bordskuffen tok han frem et penneskaft, et blekkhus og en tykk bok i kvartformat med rene blader, rød rygg og marmorert bind.

Av en eller annen grunn var fjernskjermen i dagligstuen i en uvanlig stilling. Istedenfor som normalt å være anbragt i bakveggen, slik at den hadde oversikt over hele rommet, var den plasert i den ene av langveggene, rett mot vinduet. På den ene siden av den var det en liten alkove der Winston nå satt; den var egentlig tenkt til å romme bokhyller den gang huset ble bygd. Når Winston satt i denne alkoven og gjemte seg godt der, kunne han holde seg utenfor fjernskjermens synsfelt. Naturligvis kunne han bli hørt, men så lenge han forble i denne stillingen, kunne han ikke ses. Det var delvis rommets usedvanlige geografi som hadde inngitt ham den tanken som han nå holdt på å sette i verk.